Så Fin i Sofienbergparken

Hun satt I parken på et teppe hadde en kurv appelsiner
I hvit og lyseblå kjole og stappa full av endorfiner
Hun smilte så jeg trodde det var hu som var sommern
Men når du roper på faen så kommern
Ved siden av teppet satt en guttunge med blåveis og sår
Han blødde åpent fra huet og hadde oppsvulma lår
Han turte ikke å grine men kikka dritredd på morra si
Hun dama som var morderisk fin
Hun mente "Hei kom bort og sett deg her på teppet mitt litt"
Jeg var ikke sikker på om hu så på meg og skjønte ikke en dritt
Jeg spurte henne med øya hun bare nikka og smilte
Hun retta kjolen skjulte mindre enn den viste
Så jeg gikk forvirra nærmere med lykke I blikket
Hun hadde dritfine pupper jeg prøvde ikke å kikke
Og håret flagra I vinden og var en vinner I sommern
Men når du roper på faen så kommern

Hun er så fin I Sofienbergparken
Hun gjør at du blir ør og bare dør litt om blikket løper fritt
Hun er så fin I Sofienbergparken
Ligger på teppet sitt med leppestift sender blikk så du letter litt
Hun er så fin I Sofienbergparken
Det er noe med det smilet hennes hva faen er motivet hennes
Hun er så fin I Sofienbergparken
Hun er så fin at Sofienbergparken er oppkalt etter henne

Ungen satt der med en appelsin han prøvde å skrelle
Han hadde ikke non kniv og den var ikke enkel å dele
Han var nok jævlig sulten han hadde innhula kinn
Jeg sjekka lommene mine prøvde å finne no å bomme ti n
Så kom en arm og bare tok appelsinen
Han virka ikke overraska begynte ikke å grine
Og mora skrelte den med kniven sin og rakk den mot meg
Jeg skjønte ikke en dritt og takka nei
Jeg spurte skal ikke ungen få no fôr han virker så sulten
Hun bare så på meg og freste hardt at ikke vær kulten
Da så jeg noe I hennes øyne og så mista jeg sansen
Hun mente drit nå I han nå skal vi danse